Refleksjoner i ettertid

Etter et flott opphold med sterke opplevelser og inntrykk har hverdagen kommet sakte men sikkert sigende. Det var et ras av kontraster som ventet oss da vi landet på norsk jord i helga. Den såkalte "smørkrisa" i Norge sier noe om bobla vi lever i !

Tilbake i Libanon sitter våre palestinske venner fortsatt i den slummen vi besøkte dem i. De sliter fortsatt med få eller ingen rettigheter, ingen sikker fremtid eller garantier for bedre tider. Akkurat slik de har levd og hatt det i flere tiår, mens verdenssamfunnet egentlig bare har stått å sett på.

Men håpet lever. Den ene tingen som ingen noen gang kan ta fra dem; Håpet om en retur til Palestina. Håpet om å komme tilbake til landet de måtte forlate for flere generasjoner siden.Tilbake til sine landsbyer, tilbake til jorda de en gang dyrket,  tilbake til huset de enda har nøkkelen til. Huset som for mange enten er revet eller overtatt av Israelske okkupanter. Det er håpet de lever av, det er det eneste de har.

Norsk Folkehjelp har siden i 1982 jobbet med palestinerne i Libanon. Fagforbundets samarbeid med folkehjelpa skal være med å løfte engasjementet i saken. Jeg gleder meg til å ta del i dette arbeidet. Dersom mine erfaringer fra prosjektet kan bidra til at flere retter øynene mot det som faktisk foregår kan dette slå bare positivt ut for palestinerne. Samtidig som vi sammen med palestinerne har sterkt fokus på retten til å returnere, vil det være av enorm betydning for flyktningene i Libanon at også deres situasjon NÅ får oppmerksomhet. Flere rettigheter og bedre levekår for de som er tvunget til å oppholde seg i Libanesiske flyktningeleire, vil ikke gå på bekostning av ønsket og engajementet om retur. Libanesiske myndigheter må ta ansvar. Om palestinerne i landet gis flere rettigheter og en mere verdig livssituasjon, vil de ikke slutte å jobbe for retten til å returnere. Det vil bare få et bedre utgangspunkt for å gjøre nettopp dette.

I tillegg så må det internasjonale presset mot Israel styrkes!!

Liv Tørres sier at økt solidaritet med palestinerne fra verdens folk og regjeringer kan presse Israel til en annen politikk. På sikt er et sterkt nok internasjonalt press det eneste som kan tvinge Israel til å gi opp okkupasjonen. Her håper vi at Norge skal gå i første rekke. Palestinerne må få slippe å leve nye tiår under okkupasjon.

Fritt Palestina !

Siste dag, klasebomber & hjemreise

Den siste dagen i Libanon går mot slutten og nesa skal snart vendes hjemover. Klokka 02.30 i natt blir hele gjengen hentet og fraktet til flyplassen. For min del har disse dagene vært ubeskrivelige. Jeg har forsøkt å sette ord på opplevelsene gjennom bloggen, men føler at jeg kommer til kort. Dette må oppleves. Inntrykkene sitter langt inne i hjerterota og  man føler urettferdigheten på kroppen når man bare kan sette seg på et fly og forlate våre palestinske venner.

Sluttmøtet etter dagen i dag sier meg at alle er godt fornøyde med opplegget. Det er gjort en enorm innsats for å sette sammen et solid program for delegasjonen under oppholdet. Norsk Folkehjelp i Norge og i Libanon skal sammen med Stein, Ingunn og andre ansvarlige ha en stor takk for arbeidet som er lagt ned. Dette både før, under og helt sikkert etter reisa.

Det skal også bli svært spennende og se hvordan de som skal reise neste gang opplever situasjonen, både de som skal til Libanon og de som skal til Palestina. Jeg håper også på at jeg selv en gang i fremtiden får mulighet til å reise både til vestbredden og til Gaza.

Dagen i dag har vært meget spennende. Folkehjelpa sitt mineryddingsprogram i Libanon ligger ikke som en del av samarbeidsavtalen med Fagforbundet. Det var uansett stort å få observere den viktige jobben som blir gjort.

Fjerning av udetonerte klasebomber kan utgjøre et skille mellom liv og død for de som bor i nærheten av nedslagsfeltene, og disse er det mange av. Når klasebombene i tillegg ligger der barn leker og oppholder seg eller på jord som skal dyrkes, så skjønner man betydningen av arbeidet.

Det som tok Israel bare timer og dager å slippe ned, bruker man nå årevis på å fjerne. Klasebomber har ofte en feilmargin på 30 %, det vil si at 3 av 10 bomber ikke utløses og blir liggende som en udetonert morder på bakken.

Jeg har mange bilder fra dagen, men legger ikke ut så mye nå. Skal skrive en ny oppdatering når føttene er på norsk jord, og jeg har fått tid til å samle tanker og notater på en skikkelig måte. Ønsker så langt å takke dere som leser. Ser at det er mange som er innom, noe jeg setter stor pris på !




Klasebomber kan minne om leker når de blir funnet av unger.



Feltene som minerydderne jobber i ligger ofte i vanskelig terreng. Bratte skrenter og nedbør blir en stor utfordring. Her jobbes det med seler og tau for å ivareta sikkerheten. Det er alltid førstehjelpspersonell tilstede under rydding. Ulykker skjer nesten aldri - heldigvis.



Her demonstreres et "funn" etter bruk av detektor. Demonstrasjonen skjedde såklart i et allerede ryddet felt.

Dersom noen synes erfaringene fra turen til Libanon er spennende og vil vite mere, er jeg såklart tilgjengelig for oppdrag når vi kommer hjem. Fylkesorganisasjoner i Fagforbundet, Fagforeninger, Lokale lag i folkehjelpa og andre må mer enn gjerne ta kontakt. Jeg kommer til å sette sammen en presentasjon av prosjektet, erfaringer og opplevelser, fakta om situasjonen og personlige refleksjoner.

Ta kontakt på Telefon; 95156468,  E-post; vegard.granaune@fagforbundet.no



Libanons forsømte bakgård

Turen i dag gikk sørover i Libanon. I Saida ligger den aller største flyktningeleiren i landet, Ein El Helwe. Når jeg tok kveld i går var det enda usikkert om vi ville få lov til å resie dit på grunn av sammenstøtet som hadde vært. Vi får opplyst at situasjonen i leiren er rolig og at det går bra med mannen som har blitt skutt. Dette er en enorm leir i antall flyktninger. UNRWA har registrert 45 000 mennesker der, men det riktige tallet anslås til å ligge et sted i overkant av 70 000 mennesker. 70 000 mennesker på 1 km2..  Libanons forsømte bakgård !

Inne i leiren er det stor aktivitet i mange politiske grupperinger. Det er ofte uenigheter som kan føre til situasjoner som den man hørte om i går. Mennesker som er presset til å leve tett på hverandre, rettighetsløse, statsløse, fattige og desperate.

Det jævligste med å være på slike reiser er at man føler seg så liten. Bitteliten. Jeg er klar over at jobben vi gjør og bidragene vi gir kommer godt til nytte svært mange steder, men det føles aldri nok! Skulle så gjerne gjort så uendelig mye mer.

Bussturen ut til leiren og sørover i landet var som i går en flott tur. Landet er lite, så man beveger seg raskt mot grensene til nabolandene. På veien så vi flere byer som var preget av bombing fra krigen. Mye er fortsatt under oppbygging.

Ein El Helwe er som nevnt en svært levende leir. Stor politisk aktivitet, mange grupperinger og ekstremt mange mennesker samlet på liten plass. De sosiale problemene, sykdommene, mangel på arbeid og utdanning, infrastruktur og system er her som i alle de andre leirene. Det er såklart en enorm utfordring å leve så tett på hverandre som disse menneskene gjør. Representanten fra leir-komiteen beskriver at et nys her, gir et "god bless you" fra veldig mange naboer. Privatliv er fraværende!

Det beskrives at godt under halvparten av syke mennesker med kreft og andre alvorlige diagnoser får hjelp. UNRWA forklarer dette  i mangel på midler. Drop-out i skolen er vanlig, mental helse vakler og krisen er økende.

Representanten fra Leir-komiteen forteller om forholdene

Men smiler, det gjør de...

Inne i leiren besøker vi unge kvinner på skolebenken. Her setter de fokus på kvinnens rolle i heim og samfunn, kulturelle utfordringer og forskjellene mellom kvinner og menn. Her kommer det tydelig frem at det oppleves som enklere og være gutt og mann. Dette både i oppvekst og i voksenrollen. Guttene har friere tøyler, velger mye selv og har et enklere liv i følge jentene. De beskriver en oppvekst der foreldrene tar avgjørelser for dem, strenge regler og vansker med å komme til med meninger og ytringer. Det er nettopp slike ting man fokuserer på i mange av Women Can Do It - prosjektene . Kvinnene kan !! De sier at forholdene har blitt mye bedre de siste årene og at de føler endring og forbedring i framtida.

"Octopus"

Videre besøker vi Youth Can Do It prosjektene i leiren. Jeg og de andre ambassadørene lar oss nok en gang imponere over gode prosjekter og ungdommer som på frivillig basis gjør en god jobb. Prosjektene i denne leiren minner om de vi har hørt om i de andre leirene; Søppel-utfordringer, Elektrisk anlegg, tilgjengelighet for rullestolbrukere mm.

Mens vi var inne i leiren slo også været om for fullt. Regn i store mengder skaper utfordringer når avløp, veier og bygninger er i elendig forfatning.







I morgen skal vi besøke folkehjelpas program med minerydding. Dette også sør i Libanon. Jeg ser frem til nok en dag med sterke inntrykk og mange opplevelser.  Savner unger og samboer og ser også frem til retur til Norge på lørdag !

Tripoli, Baddawi Camp og (nesten) Nahr El Bared Camp

Enda en innholdsrik dag er over. Jeg innser nå at jeg ikke skriver blogg, men mere en form for reisebrev. Skal prøve å begrense meg litt, men det er vanskelig. Det er så utrolig mye å fortelle. Så utrolig mange sterke bilder, historier og opplevelser som trenger fokus ! Hodet eksplodere snart av tanker og inntrykk over den enorme uretten som det palestinske folket lever under.

I dag har vi vært nord i Libanon. Oppe mot grensen til Syria ligger byen Tripoli og de to leirene Baddawi og Nahr El Bared.
Vi starta med å besøke Baddawi. Turen oppover i landet var fin. Libanon er et vakkert land. Veien nordover følger kysten. Med havet på en side og fjell på den andre var det mye å hvile øynene påæ underveis. Mye trafikk er ingen overdrivelse..

På veien opp passerte vi også en check-point bemannet av den libanesiske hæren. Gutta står med våpen, så jeg tar ikke bilder av dem..



Beirut





Bildet er tatt på veien inn mot Tripoli



Vel fremme i Tripoli kjører vi opp til Beddawi-leiren. Denne ligger like ovenfor byen og minner litt om en svært fattig bydel. Også her er forholdene som i de andre leirene vi har besøkt. Inne i leiren var vi innom en liten gravplass for palestinske martyrer.



Inne i leiren gjestet vi først et folkemøte med fokus på Women Can Do It - prosjektene. Her var det spennende diskusjoner om kvinners viktige rolle, både i familien, lokalsamfunnet og i de viktige politiske besluttende organene. Det er ingen tvil om at det er enighet om kvinnene sin store betydning, men det er nok lang vei fra ord og til handling i enkelte tilfeller. Det jobbes godt, og situasjonen bedres over tid.

Det neste var enda et møte med ungdommer som kjører prosjekter gjennom Youth Can Do It. I denne leiren hadde ungdommene satt fokus på problemet som leirene lider under når det kommer til håndtering av søppel. Her hadde ungdommene jobbet grundig og fått på plass både søppelcontainere og presset UNRWA til ¨å følge dem opp i større grad. Søppel gir store helsemessige utfordringer og er et problem som må tas på alvor inne i leirene. Økt bevissthet blant de som bor i leiren var også en utfordring ungdommene hadde stått ovenfor.

Ungdommene presenterte flere spennende prosjekter, men et av de jeg fant spesielt interessant, var det som gikk på å sette fokus på å lære barn og unge om palestinst historie og geografi. Jeg blir lettere sjokkert når ungdommen kan fortelle at palestinske flyktninger ikke får dette som pensum i skolen. Skoler som UNRWA har ansvar for gis ikke tillatelse i følge ungdommene, til å undervise barna i dette. Det sies at Israel med en sterk alliert i USA, presser UNRWA til å ikke gjennomføre slik lære gjennom pensum fordi det bygger opp under et "hat" mot Israel.  Våre venner mener dette også har en sammenheng med at det er et klart ønske fra Israel, at palestinerne skal glemme historien og gi opp håpet og kampen  om å komme tilbake til Palestina.  - Jeg er helt sikker i min sak når jeg sier at det håpet ALDRI kommer til å forsvinne.

Presentasjon av ulike YCDI av ungdommer i Baddawi



Også i denne leiren får vi komme inn å se på en barnehage. Her er det barnehage og skole kombinert i samme bygning. Ungene her er like sjarmerende og flotte som de vi møtte i Shatila på mandag.



Videre gikk ferden ut i leiren og området rundt. Utenfor gikk vi oss på en lokal slakter som holdt til på et gatehjørne. Her var slaktingen av sau i full gang og med innsyn i hele prosessen. Levende sauer sto i kø for å bøte med livet, mens slakteren og hans medhjelpere jobbet på spreng. Ambassadørene ble lettere forfjamset da en hvit mercedes rullet inn...  Ut av bagasjerommet (dette var altså ingen stasjonsvogn) drar sjåføren ut en sprell levende sau, drar den inn til slakteren, som gjør kort prosess. Vi knipset bilder i alle retninger!

Etter besøket i Baddawi skulle vi ned til Nahr El Bared.

Dette er en leir som i 2007 ble fullstendig ødelagt i de hardeste kampene siden den libanesiske borgerkrigen. Over 400 mennesker ble drept og 30 000 flyktninger ble rykket opp med rot for andre gang.  Kampene starta etter at Fatah al-islam angivelig deltok i et bankran. Etter angrep fra libanesiske sikkerhetsstyrker flyktet de inn i leiren, som ble hovedscenen for en konfrontasjon som skulle vare i tre måneder.

Leiren ble bombet sønder og sammen. Resultatet var ei eneste stor steinrøys som i all hovedsak ligger der enda. Av 400 drepte, var det bare 30 som hadde tilknytning til Fatah al-islam. (Dette er en utenlandskgruppe med få palestinske medlemmer)

Noe av leiren er nå gjenoppbygd, men prosessen tar svært lang tid.

Da vi kom frem til inngangen til leiren, ble vi stoppet av den libanesiske hæren. Tungt bevæpnede soldater kunne konstatere at vi ikke hadde de riktige tillatelsene, og slapp oss dermed ikke inn. Dette til min store skuffelse. Jeg hadde sett frem til dette besøket!  Selv om det vi opplevde i denne check-pointen var rimelig harmløst, er det rart å kjenne på kroppen en følelse av å bli siktet på og behandlet som en fange på tur inn eller ut av et fengsel. Mine tanker går nok en gang til de som lever i dette hver eneste dag.

I morgen er programmet usikkert. Leiren sør i landet som vi opprinnelig skal besøke har i dag opplevd uroligheter mellom to politiske grupperinger. Dette ble så alvorlig at en mann ligger hardt skadet på sykehus. Det er uvisst om han overlever, og det er enda ikke sikkert om det er trygt for oss å komme inn.  Jeg går til sengs å krysser fingrene for at ting skal roe seg!