Nahr el-Bared
· Leiren ligger 16 km nord for Tripoli i Libanon.
· Leiren ble opprinnelig etablert av Røde kors tilbake i 1949 for å huse flyktninger fra ”Lake Huleh”-området i nord i Palestina.
· UNRWA tok over administrasjonen av leiren i 1950.
· Antallet registrerte flyktninger i leiren (UNRWA), var i 2005 ca. 24 000. Det reelle tallet var nok mye høyere.
Dette er en leir som i 2007 ble fullstendig ødelagt i de hardeste kampene siden den libanesiske borgerkrigen. Over 400 mennesker ble drept og 30 000 flyktninger ble rykket opp med rot for andre gang. Kampene startet etter at Fatah al-islam angivelig deltok i et bankran. Etter angrep fra libanesiske sikkerhetsstyrker flyktet de inn i leiren, som ble hovedscenen for en konfrontasjon som skulle vare i tre måneder.
Leiren ble bombet sønder og sammen. Resultatet var ei eneste stor steinrøys som i all hovedsak ligger der enda. Av 400 drepte, var det bare 30 som hadde tilknytning til Fatah al-islam. (Dette er en utenlandsk gruppe med få palestinske medlemmer)
UNRWA jobber i dag fortsatt med å bygge opp leiren, men arbeidet tar lang tid.
Ca. 44 % av leiren er ferdig. Libanesiske myndigheter er med i koordineringen av dette arbeidet. Den finansielle støtten til gjenoppbygningen kommer i all hovedsak fra internasjonale ”donorer”.
Det nyeste estimatet på den totale kostnaden av å bygge opp leiren er satt til 345 millioner dollar.
Det nyeste estimatet på den totale kostnaden av å bygge opp leiren er satt til 345 millioner dollar.
Ambassadørkorpset skulle under oppholdet i Libanon besøke denne leiren, men ble dessverre stoppet ved inngangen. I min blogg skriver jeg følgende;
”Da vi kom frem til inngangen til leiren, ble vi stoppet av den libanesiske hæren. Tungt bevæpnede soldater kunne konstatere at vi ikke hadde de riktige tillatelsene, og slapp oss dermed ikke inn. Dette til min store skuffelse. Jeg hadde sett frem til dette besøket! Selv om det vi opplevde i denne check-pointen var rimelig harmløst, er det rart å kjenne på kroppen en følelse av å bli siktet på og behandlet som en fange på tur inn eller ut av et fengsel. Mine tanker går nok en gang til de som lever i dette hver eneste dag”
