Libanon ble selvstendig i 1946. Da hadde landet vært fransk mandatområde siden fredsoppgjøret etter første verdenskrig. Religiøs tilhørighet er svært viktig i libanesisk politikk og samfunn. Kristne libaneserne har tradisjonelt hatt mye makt på bekostning av sunni- og shiamuslimer, og i grunnloven står det at presidenten skal være kristen maronitt, statsministeren sunnimuslim, og parlamentspresidenten shiamuslim. Denne maktfordelingen er basert på en folketelling fra 1932, da de kristne var i flertall. I takt med at den muslimske befolkningen vokste, økte misnøyen mot maktfordelingen i Libanon. Dette skapte konflikter mellom ulike religiøse grupperinger.
Konflikten i Libanon henger i tillegg sammen med konflikten mellom Israel og palestinerne. Etter krigen som brøt ut da Israel ble opprettet i 1948 flyktet mange palestinere over grensen til Libanon, og ble boende i flyktningleire der. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) etablerte militærbaser i Sør-Libanon, som ble brukt som utgangspunkt for geriljaangrep mot Israel. I 1970 flyttet organisasjonen sitt hovedkvarter til hovedstaden Beirut. Det var med andre ord en betydelig palestinsk tilstedeværelse i landet, og fra slutten av 1960-tallet førte dette til økt spenning mellom palestinerne og libanesiske nasjonalistiske grupper.
Borgerkrigen 1975-1990
I 1975 brøt det ut borgerkrig i Libanon. De kristne falangistene angrep en buss med palestinere, etterfulgt av nye angrep på palestinske flyktningleire. PLO gjengjeldte angrepene, og kampene eskalerte raskt. Samtidig kjempet et titalls libanesiske militser med ulik religiøs tilhørighet mot hverandre. Situasjonen var kaotisk og uoversiktlig.Israel deltok både direkte og indirekte i den libanesiske borgerkrigen. For det første støttet de falangistene både materielt og militært. De to mest kjente massakrene i palestinske flyktningleire; i Sabra og Shattila, ble utført av falangistene mens israelske styrker voktet utgangen til leirene. Israel støttet også South Lebanese Army (SLE), som kjempet mot PLO i Sør-Libanon. For det andre gikk Israel selv inn i Libanon med tropper, første gang i 1978. Aksjonen ble fordømt av FN, og israelerne trakk seg ut. FN etablerte en observasjonsstyrke i grenseområdene. Israel invaderte imidlertid på nytt i 1982, og okkuperte Libanon. Okkupasjonen førte til massiv væpnet motstand, og i Sør-Libanon ble blant annet den shiamuslimske grupperingen Hizbollah opprettet for å bekjempe israelerne. I tillegg førte okkupasjonen til at PLOs hovedkvarter flyttet til Tunisia. I 1985 trakk Israel seg tilbake, men landet beholdt kontrollen over Sør-Libanon.
Også Syria og Iran engasjerte seg i den libanesiske borgerkrigen. Syria hadde strategiske interesser i Libanon på grunn av deres egen konflikt med Israel om Golanhøydene. I 1976 invaderte syriske styrker Libanon, og ble værende til 2005. Iran ville støtte den shiamuslimske delen av befolkningen, og bidro blant annet til opprettelsen av Hizbollah.
Borgerkrigen ble offisielt avsluttet da Taif-avtalen trådte i kraft i 1990. Avtalen sikret en mer rettferdig maktfordeling, i tillegg til at de mange militsene skulle avvæpnes. Man regner med at rundt 100 000 mennesker mistet livet i løpet av den femten år lange borgerkrigen. Like mange ble påført varige skader.
Hizbollah - Israel
Selv om kamphandlingene stanset etter 1990 var noen problemer fortsatt uløste. Mens de andre militsene fra borgerkrigen hadde lagt ned våpnene, forble Hizbollah bevæpnet. Utover 1990-tallet var det stadige trefninger mellom Hizbollah og Israel, og disse fortsatte etter at Israel trakk seg ut av Sør-Libanon i 2000. I juli 2006 kidnappet Hizbollah to israelske soldater. Israel svarte med en motoffensiv som møtte massiv kritikk fra verdenssamfunnet og FN, fordi den ble regnet som ute av proporsjoner. I midten av august vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1701, som utvidet FN-styrken UNIFIL, og førte til at partene inngikk våpenhvile.2006-krigen var ikke en krig mellom Libanon og Israel, men mellom Hizbollah og Israel. Imidlertid var det den libanesiske sivilbefolkningen som fikk føle kamphandlingene på kroppen, og krigen skapte stor misnøye med Hizbollah blant mange libanesere. Spørsmålet om avvæpning ble igjen dagsaktuelt.
Nær ny borgerkrig
I tillegg var mange misfornøyde med den sterke syriske tilstedeværelsen i Libanon. Selv om borgerkrigen var over ble syriske styrker værende i landet, og de hadde nære bånd med flere libanesiske partier – inkludert Hizbollah. I 2005 ble Libanons sunnimuslimske statsminister, Rafiq Hariri, drept i et attentat i Beirut. Mange mente Syria sto bak dette angrepet, fordi Hariri hadde uttalt seg negativt om deres engasjement i Libanon. Attentatet førte til så massive protester at Syria valgte å trekke ut styrkene sine.Etter drapet på Hariri ble libanesisk politikk delt inn i to blokker; den vestligvennlige 14.mars-alliansen ledet av Hariris sønn Saad, og den syrisk-vennlige 8.mars-alliansen, med Hizbollah i spissen. Begge blokkene besto av partier fra ulike religiøse retninger. Den politiske uroen i landet vokste, og i 2008 oppstod det sammenstøt mellom tilhengere fra de ulike blokkene. Libanon var igjen på randen av borgerkrig, men gjennom Doha-avtalen greide partene å bli enige.
Fortsatt ustabilt
Siden da har libanesisk politikk balansert på en knivsegg. Dette er spesielt knyttet spenning til Spesialdomstolen for Libanon (STL), som ble opprettet av FN i kjølvannet av attentatet mot Hariri. Innledningsvis forventet mange at Syria ville få ansvaret for attentatet, men i januar 2011 kom det frem at STL ønsker å tiltale medlemmer fra Hizbollah. Hizbollah og 8.mars-alliansen har anklagd domstolen for å være en vestlig svekkelseskampanje mot dem, mens 14.mars-alliansen ønsker at STLs arbeid skal fortsette. Utviklingen i STL kommer til å ha stor innvirkning på libanesisk politikk i tiden som kommer.Etter 2006 har det vært forholdsvis rolig på grensen mellom Libanon og Israel. Likevel er veien kort til nye voldshandlinger. Israel bekymret for de nære båndene mellom Hizbollah, Iran og Syria. Hvis konflikten mellom Israel og et av disse landene eskalerer skal det lite til før volden sprer seg til Libanon.
I tillegg utgjør de palestinske flyktningene fortsatt 10 % av Libanons befolkning. I flyktningleirene er det stor misnøye med levekår og begrensede rettigheter, og det har vært konflikter mellom væpnede grupper i leirene og det libanesiske forsvaret.
FNs rolle i konflikten
FN har hatt fredsstyrker i Libanon siden 23. mars 1978, da de etablerte en nøytral sone på grensen mellom Israel og Libanon. Styrken ble i første omgang satt inn for å sikre at Israel trakk seg tilbake fra libanesisk territorium som avtalt. FN-troppene skulle også sørge for at Libanon fikk suverenitet over den sørlige delen av landet. Israel trosset imidlertid avtalen med FN da de i 1982 gikk rett gjennom styrkens område og invaderte Libanon på nytt. FN-styrkens rolle ble da redusert til å beskytte lokalbefolkningen så godt det lot seg gjøre. I tillegg jobbet FNs generalsekretær for å få Israel til å forlate de okkuperte områdene, og organisasjonen valgte i hele perioden å bli værende i landet, til tross for den vanskelige situasjonen. Før Israels storoffensiv sommeren 2006 hadde FN trukket ut det meste av personell og hadde bare en liten gruppe observatører igjen i landet. I etterkant av trefningene ble situasjonen imidlertid radikalt endret, og FN har sendt en ny fredsstyrke til området.Etter attentatet på Rafiq Hariri vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1757, som opprettet en undersøkelseskommisjon (UNIIIC). Kommisjonen avsluttet sitt arbeid med å etterforske hvem som sto bak attentatet i 2009, og Spesialdomstolen for Libanon (STL) i Haag ble åpnet samme år.
Norsk engasjement i konflikten
Norge har hatt et omfattende engasjement i fredsstyrkene i Libanon, og sendte første gang styrker til den fredsbevarende operasjonen i Libanon i 1978. I alt 22 000 norske soldater tjenestegjorde i Libanon fram til november 1998. Norge bidrar også i den nye fredsstyrken som har blitt sendt til Libanon etter israelernes offensiv sommeren 2006. 21 nordmenn har mistet livet i tjeneste i Libanon.Teksten er hentet fra www.globalis.no
