Den første dagen.

Da var vi endelig fremme. Sent søndag.kveld etter ei smertefri og helt grei reise via Istanbul. Ambassadørene og gode venner fra folkehjelpa skal tilbringe resten av uka på Mayflower Hotel som ligger sentralt plassert i Beirut.

Dette er forresten dagens blogg nummer to. Etter tre timer med lasting av bilder, skriving av tekst og oppsummering av dagen mistet jeg alt da jeg skulle publisere.. Hva som skjedde vet jeg ikke, men borte er det.  Jeg har lovt dere blogg, så nå får man ta natta til hjelp..  Advarer mot skrivefeil. Jeg er trøtt... :)















Hvorfor Libanon ?

Etter opprettelsen av staten Israel i 1948, ble inntil 700 000 palestinere drevet på flukt til nabolandene Libanon, Syria Irak og Jordan. 140 000 av disse menneskene kom til Libanon. Flyktningene trodde de skulle kunne returnere til hjemlandet etter kort tid. I dag, 60 år senere er de her enda. Her lever de og deres etterkommere fortsatt under slumlignende forhold.

Dag 1 - Beirut ;

Etter en solid frokost og en kruttsterk kopp kaffe ble hele gjengen plukket opp av en trofast sjåfør i folkehjelpas tjeneste. Fra hotellet ble vi fraktet til deres lokaler i Beirut der vi ble intridusert for Waffa, Country Director i Libanon. Ei driftig dame som tross feber og influensa tok oss gjennom hele programmet for resten av uka. Vi fikk en kort og grei presentasjon av folkehjelpas historie i landet og noe innsikt i prosjektene de jobber med.

Shatila Camp

Det er snart 30 år siden Shatila ble verdenskjent. Dette da Israelske soldater og falangister gikk inn og drepte enormt mange mennesker i leiren i 1982.
Antallet drepte er omstridt, men mange mener at så mange som 3000 mennesker ble drept under massakeen.

Sønn av en snekker
født av ei mor
kvar einaste kveld sa
det bli fred på jord
Du ble kalt terrorist
men var kun åtte år
Sabra Chatila
Et verkandes sår

- Åge Aleksandersen - Va det du jesus -

Vårt besøk til Shatila starta i Sabra. Sabra er området rundt leiren og er preget av stor fattigdom.
Her ligger minnemerket og massegraven etter massakren. Bildene er fra Sabra og fra massegraven ;

I flyktningeleiren Shatila bor det rundt 16000 mennesker på et område på ca. 1x1 km. 10000 av dem er palestinere.

Det er trangt om plassen. Siden det ikke gis tillatelse til å utvide grensene til leiren har man ikke andre alternativer enn å bygge i høyden. Vi snakker om fattigdom i Norge, men her får den andre dimensjoner. Søppelet flyter, det er mennesker overalt, vannledninger og strømledninger går sammen, det finnes ingen lekeplasser og det er store sosiale problemer for alle som lever her. Palestinerne har ikke noe alternativ.- Ikke enda. De får ikke lov til å ta del i libanesiske velferdsordninger, de får ikke eie eiendom, det finnes ikke jobber til dem og de har svært begrenset med muligheter til å ta utdanning. De smiler til oss og sier Velkommen..
Jeg har store utfordronger med å finne ord for å beskrive det jeg føler. Dette er uverdig. Jeg tar mengder med bilder som får tale for seg selv ;



Velkommen til Shatila Camp, Beirut



Vi ledes gjennom skitne smug. Det er en enorm labirynt med søppel, mennesker overalt, små "butikker", mopeder, eksos og rolig kaos. Fattigdommen er enorm. Dette er slum ! Midt inne i all elendigheten blir vi tatt med inn i en bygning. Her møter vi en gjeng med unger. Dette er en barnehage og et av prosjektene som folkehjelpa støtter. Det er barnetegninger på veggene. tegninger som viser trær, gress og natur. Fantastisk !  Nesten 100 barn er fordelt på små rom over mange etasjer. De smiler, ler, leker og koser seg. Her poseres det villig for paparazziene. Barna blir tatt godt hånd om av kvinner som gjør det beste de kan med det de har. Driftige mennesker som gjør en viktig jobb. Barna er framtida her, som alle andre steder i verden !



Helge fra Troms, dagens mann i Shatila..



Etter gode opplevelser sammen med ungene går ferden videre ut i leiren og områdene rundt. Kontrastene er store. Beirut har alt. Alt fra den rikeste sheik, dyre biler, luksushoteller og merkebutikker. Alt bare steinkast unna våre palestinske venner i Shatila.  Den neste bildeserien er fra Sabra og områdene rundt leiren ;



Etter timer med inntrykk drar vi tilbake til folkehjelpa sine lokaler. Her er det en utmerket libanesisk lunsj før vi presenteres for andre prosjekter man jobber med og støtter i Libanon. Women Can Do It er ett av dem. Nesten 1000 kvinner har siden oppstart deltatt i et program som gir dem muligheter. Et program som gir dem selvtillit. Et program som gir dem en stemme i samfunnet, en mulighet til å bidra, en mulighet til å påvirke og som bygger håp for framtida. Her jobber man også sammen med libanesiske kvinner med felles utfordringer. Kvinnene presenteres som juveler gjemt i sand. De glitrer når man finner dem og tar dem frem!

Videre deltar vi under  "The 11th Annual Meeting of the Global Palestine Right of Return Coalition".

Her gjester bl.a den libanesiske kulturministeren med en tale. Vi blir også tatt med gjennom en presentasjon med tekst og blider fra "The march of return" som fant sted i Libanon 15.mai i år.

Dagen avsluttes med middag og politiske debatter på Riviera Hotel.

Her ble vi utfordret til en spontan presentasjon av korpset og oss selv foran en fullsatt sal med mennesker.

Tross stotrende engelsk i mikrofonen gikk det ganske så bra !!

Mange ting ble diskutert. Også den absolutt største politiske hovedutfordringen for alle palestinske kvinner og menn; Retten til å returnere !

Retten til å returnere til et land de ble tvunget til å forlate for over 60 år siden.