Youth Can Do It, UNRWA & Burj El Barajneh

Dagen starta til en brølende mobiltelefon som på sin måte kunne fortelle at det var på tide og stå opp.
Det ble få timer på puta i natt etter alt klusset med bloggen i går-kveld !

I dag, som i går har vi hatt en lang dag med sterke inntrykk. Historier fra andre mennesker, bøker og filmer vil aldri gi de samme inntrykkene som man får ved å oppleve selv.

Frokosten i dag ble nok en gang avsluttet med sterk arabisk kaffe på hotellet.

Klare for en ny dag ble vi som i går fraktet til folkehjelpas lokaler i Beirut.
Youth Can Do It, - et prosjekt for ungdom støttet fra Norsk Folkehjelp, ble her presentert for ambassadørene av Manal Kortam.

Manal er jenta som vi tidligere har kunnet lese om gjennom en artikkel i fagbladet.

( http://www.fagbladet.no/reportasje/article5792646.ece )

Dette prosjektet ble startet i 2010, og har med stor suksess tatt en rekke ungdommer med på meningsfulle tiltak og aktiviteter.

Ungdommene har mange eksempler på aktivitet de har gjennomført både i og utenfor Libanon sine flyktningeleire. Workshops, fokus på utdanning, kampanjer, "training of trainers", konflikthåndtering, sommerleire m.m har gitt er rekke ungdommer en mening i hverdagen.

En viktig suksessfaktor i dette arbeidet har hele tiden vært at ungdommen selv har fått muligheten til å bestemme hva de vil jobbe med.

Finansiell støtte er viktig for dem, men "øremerkede" midler der andre har sagt hva som er viktig å jobbe med, gir ikke det samme engasjementet.

Det palestinske samfunnet vil stå overfor en stor krise hvis ikke ungdommen blir inkludert og skolert slik at de kan opptre som ledere i framtida.

Vi satt ikke lenge før vi alle sammen ble både imponert og fascinert over hvor dyktige disse ungdommene har vært. Her er det mange som har mye å lære !

Det er også spennende å høre om den etablerte konakten som eksisterer mellom palestinsk ungdom i Libanon, og ungdom tilbake i Palestina og i andre land. Gjennom sommerleire, sosiale medier etc. har de muligheten til å opprettholde kontakt. De kan diskutere utfordringer, bygge nettverk og jobbe sammen. Dette er vikitg!  Selv om Palestina er bare få mil unna, har få eller ingen av ungdommene her noengang hatt muligheten til å dra til deres opprinnelige hjemland.

UNRWA

UNRWA, er FNs organisasjon for palestinske flyktninger i Jordan, Libanon, Syria og i de okkuperte palestinske områdene.

Vi fikk i dag muligheten til å møte sjefen for UNRWA i Libanon, som gjennom et meget bra møte fikk satt mye av den manglende kunnskapen på plass for min del.

Situasjonen i Libanon er veldig spesiell. Normalt når et land mottar flyktninger er det staten som tar det hele og fulle ansvaret. Dette er slettes ikke situasjonen i Libanon, tross internasjonal lovgivning!

 Her er alt ansvaret lagt på skuldrene til UNRWA, som med altfor lite økonomiske ressurser skal utfylle denne rollen.

Situasjonen for palestinske flyktninger i Libanon kan sammenlignes med Apartheid-regimet i Sør-Afrika. Total sosial eksklusjon og mangel på rettigheter.

Et godt beskrevet eksempel på hvor hjelpesløst dette er , vil være den palestinske flyktningen som lider eksempelvis av MS. Behandling av en slik diagnose vil koste et sted mellom 20 og 25 tusen dollar i året.
Flyktningen, som ofte kan leve på 2 dollar om dagen, vil aldri få muligheten til behandling fordi man rett og slett mangler denne rettigheten!
 For å toppe følelsen av å være fullstendig tilsidesatt, så ligger et av Midt-østens beste sykehus bare få kilometer utenfor flyktningeleirene i Beirut.
Situasjonen er katastrofal for de som er rammet.




Inngangen til UNWRA i Beirut

Burj El Barajneh

Denne flyktningeleiren ligger også sentralt i Beirut. Etter møtet med UNWRA reiste vi inn i leiren og brukte mye tid der, som vi gjorde i Shatila i går. Inntrykkene er mye de samme, men denne leiren var kanskje noe mindre kaotisk. Litt ryddigere, men fortsatt trang, overbefolket, svært preget av enorm fattigdom og desperate mennesker. Jeg har begrenset med bilder fra denne leiren , men velger å legge ut noen. I store deler av leiren fikk vi forbud mot å ta bilder. Hvorfor er vanskelig å forklare men det handler om at deler av leiren er som en "militærbase" for en pro-Syria - politisk fraksjon. Disse var også bevæpnet, så for min del fikk kameraet henge ubrukt på skulderen store deler av oppholdet.

Felles for begge leirene vi har vært i så langt, er de store problemene med strømtilførselen og det elektriske anlegget. Som bildene helt klart viser, så er dette ikke håndtert på noen som helst forsvarlig måte. Det er ofte dødsulykker som følge av at folk kommer i kontakt med strømførende ledninger i leirene. Disse henger overalt og går også svært ofte sammen med vannledninger. Et av prosjektene til ungdommer deltagende i "Youth Can Do It", har satt fokus på nettopp dette i denne leiren. De anså det som en viktig sak og jobbe med, og har i leiren gjort en kjempejobb gjennom kampanjer for å sette fokus på problemet. Vi fikk presentert og utlvevert en film, produsert av ungdommer i prosjektet. Filmen ligger i kofferten og blir med hjem til bruk i det videre arbeidet med å sette fokus på flyktningene sin situasjon i Libanon.

Hva med etablering av "Elektrikere uten grenser"....?

Inne i leiren fikk vi komme inn i hjemmet til en eldre mann som hadde bodd her siden midten på 70-tallet. Hans hadde sin opprinnelse  fra en landsby nord i Palestina. I rommet ved siden av hans lille kryp-inn holdt taket på å rase sammen. Vi fikk mer enn gjerne komme inn å ta bilder.



Youth Can Do It



Dagen ble avsluttet med en bedre middag sammen med Norges ambassadør i Libanon.

Jeg lagrer blogg, finner senga og venter en ny dag med nye inntrykk i morgen. Da skal vi reise nordover og besøke Baddawi-leiren.