Tripoli, Baddawi Camp og (nesten) Nahr El Bared Camp

Enda en innholdsrik dag er over. Jeg innser nå at jeg ikke skriver blogg, men mere en form for reisebrev. Skal prøve å begrense meg litt, men det er vanskelig. Det er så utrolig mye å fortelle. Så utrolig mange sterke bilder, historier og opplevelser som trenger fokus ! Hodet eksplodere snart av tanker og inntrykk over den enorme uretten som det palestinske folket lever under.

I dag har vi vært nord i Libanon. Oppe mot grensen til Syria ligger byen Tripoli og de to leirene Baddawi og Nahr El Bared.
Vi starta med å besøke Baddawi. Turen oppover i landet var fin. Libanon er et vakkert land. Veien nordover følger kysten. Med havet på en side og fjell på den andre var det mye å hvile øynene påæ underveis. Mye trafikk er ingen overdrivelse..

På veien opp passerte vi også en check-point bemannet av den libanesiske hæren. Gutta står med våpen, så jeg tar ikke bilder av dem..



Beirut





Bildet er tatt på veien inn mot Tripoli



Vel fremme i Tripoli kjører vi opp til Beddawi-leiren. Denne ligger like ovenfor byen og minner litt om en svært fattig bydel. Også her er forholdene som i de andre leirene vi har besøkt. Inne i leiren var vi innom en liten gravplass for palestinske martyrer.



Inne i leiren gjestet vi først et folkemøte med fokus på Women Can Do It - prosjektene. Her var det spennende diskusjoner om kvinners viktige rolle, både i familien, lokalsamfunnet og i de viktige politiske besluttende organene. Det er ingen tvil om at det er enighet om kvinnene sin store betydning, men det er nok lang vei fra ord og til handling i enkelte tilfeller. Det jobbes godt, og situasjonen bedres over tid.

Det neste var enda et møte med ungdommer som kjører prosjekter gjennom Youth Can Do It. I denne leiren hadde ungdommene satt fokus på problemet som leirene lider under når det kommer til håndtering av søppel. Her hadde ungdommene jobbet grundig og fått på plass både søppelcontainere og presset UNRWA til ¨å følge dem opp i større grad. Søppel gir store helsemessige utfordringer og er et problem som må tas på alvor inne i leirene. Økt bevissthet blant de som bor i leiren var også en utfordring ungdommene hadde stått ovenfor.

Ungdommene presenterte flere spennende prosjekter, men et av de jeg fant spesielt interessant, var det som gikk på å sette fokus på å lære barn og unge om palestinst historie og geografi. Jeg blir lettere sjokkert når ungdommen kan fortelle at palestinske flyktninger ikke får dette som pensum i skolen. Skoler som UNRWA har ansvar for gis ikke tillatelse i følge ungdommene, til å undervise barna i dette. Det sies at Israel med en sterk alliert i USA, presser UNRWA til å ikke gjennomføre slik lære gjennom pensum fordi det bygger opp under et "hat" mot Israel.  Våre venner mener dette også har en sammenheng med at det er et klart ønske fra Israel, at palestinerne skal glemme historien og gi opp håpet og kampen  om å komme tilbake til Palestina.  - Jeg er helt sikker i min sak når jeg sier at det håpet ALDRI kommer til å forsvinne.

Presentasjon av ulike YCDI av ungdommer i Baddawi



Også i denne leiren får vi komme inn å se på en barnehage. Her er det barnehage og skole kombinert i samme bygning. Ungene her er like sjarmerende og flotte som de vi møtte i Shatila på mandag.



Videre gikk ferden ut i leiren og området rundt. Utenfor gikk vi oss på en lokal slakter som holdt til på et gatehjørne. Her var slaktingen av sau i full gang og med innsyn i hele prosessen. Levende sauer sto i kø for å bøte med livet, mens slakteren og hans medhjelpere jobbet på spreng. Ambassadørene ble lettere forfjamset da en hvit mercedes rullet inn...  Ut av bagasjerommet (dette var altså ingen stasjonsvogn) drar sjåføren ut en sprell levende sau, drar den inn til slakteren, som gjør kort prosess. Vi knipset bilder i alle retninger!

Etter besøket i Baddawi skulle vi ned til Nahr El Bared.

Dette er en leir som i 2007 ble fullstendig ødelagt i de hardeste kampene siden den libanesiske borgerkrigen. Over 400 mennesker ble drept og 30 000 flyktninger ble rykket opp med rot for andre gang.  Kampene starta etter at Fatah al-islam angivelig deltok i et bankran. Etter angrep fra libanesiske sikkerhetsstyrker flyktet de inn i leiren, som ble hovedscenen for en konfrontasjon som skulle vare i tre måneder.

Leiren ble bombet sønder og sammen. Resultatet var ei eneste stor steinrøys som i all hovedsak ligger der enda. Av 400 drepte, var det bare 30 som hadde tilknytning til Fatah al-islam. (Dette er en utenlandskgruppe med få palestinske medlemmer)

Noe av leiren er nå gjenoppbygd, men prosessen tar svært lang tid.

Da vi kom frem til inngangen til leiren, ble vi stoppet av den libanesiske hæren. Tungt bevæpnede soldater kunne konstatere at vi ikke hadde de riktige tillatelsene, og slapp oss dermed ikke inn. Dette til min store skuffelse. Jeg hadde sett frem til dette besøket!  Selv om det vi opplevde i denne check-pointen var rimelig harmløst, er det rart å kjenne på kroppen en følelse av å bli siktet på og behandlet som en fange på tur inn eller ut av et fengsel. Mine tanker går nok en gang til de som lever i dette hver eneste dag.

I morgen er programmet usikkert. Leiren sør i landet som vi opprinnelig skal besøke har i dag opplevd uroligheter mellom to politiske grupperinger. Dette ble så alvorlig at en mann ligger hardt skadet på sykehus. Det er uvisst om han overlever, og det er enda ikke sikkert om det er trygt for oss å komme inn.  Jeg går til sengs å krysser fingrene for at ting skal roe seg!