Libanons forsømte bakgård

Turen i dag gikk sørover i Libanon. I Saida ligger den aller største flyktningeleiren i landet, Ein El Helwe. Når jeg tok kveld i går var det enda usikkert om vi ville få lov til å resie dit på grunn av sammenstøtet som hadde vært. Vi får opplyst at situasjonen i leiren er rolig og at det går bra med mannen som har blitt skutt. Dette er en enorm leir i antall flyktninger. UNRWA har registrert 45 000 mennesker der, men det riktige tallet anslås til å ligge et sted i overkant av 70 000 mennesker. 70 000 mennesker på 1 km2..  Libanons forsømte bakgård !

Inne i leiren er det stor aktivitet i mange politiske grupperinger. Det er ofte uenigheter som kan føre til situasjoner som den man hørte om i går. Mennesker som er presset til å leve tett på hverandre, rettighetsløse, statsløse, fattige og desperate.

Det jævligste med å være på slike reiser er at man føler seg så liten. Bitteliten. Jeg er klar over at jobben vi gjør og bidragene vi gir kommer godt til nytte svært mange steder, men det føles aldri nok! Skulle så gjerne gjort så uendelig mye mer.

Bussturen ut til leiren og sørover i landet var som i går en flott tur. Landet er lite, så man beveger seg raskt mot grensene til nabolandene. På veien så vi flere byer som var preget av bombing fra krigen. Mye er fortsatt under oppbygging.

Ein El Helwe er som nevnt en svært levende leir. Stor politisk aktivitet, mange grupperinger og ekstremt mange mennesker samlet på liten plass. De sosiale problemene, sykdommene, mangel på arbeid og utdanning, infrastruktur og system er her som i alle de andre leirene. Det er såklart en enorm utfordring å leve så tett på hverandre som disse menneskene gjør. Representanten fra leir-komiteen beskriver at et nys her, gir et "god bless you" fra veldig mange naboer. Privatliv er fraværende!

Det beskrives at godt under halvparten av syke mennesker med kreft og andre alvorlige diagnoser får hjelp. UNRWA forklarer dette  i mangel på midler. Drop-out i skolen er vanlig, mental helse vakler og krisen er økende.

Representanten fra Leir-komiteen forteller om forholdene

Men smiler, det gjør de...

Inne i leiren besøker vi unge kvinner på skolebenken. Her setter de fokus på kvinnens rolle i heim og samfunn, kulturelle utfordringer og forskjellene mellom kvinner og menn. Her kommer det tydelig frem at det oppleves som enklere og være gutt og mann. Dette både i oppvekst og i voksenrollen. Guttene har friere tøyler, velger mye selv og har et enklere liv i følge jentene. De beskriver en oppvekst der foreldrene tar avgjørelser for dem, strenge regler og vansker med å komme til med meninger og ytringer. Det er nettopp slike ting man fokuserer på i mange av Women Can Do It - prosjektene . Kvinnene kan !! De sier at forholdene har blitt mye bedre de siste årene og at de føler endring og forbedring i framtida.

"Octopus"

Videre besøker vi Youth Can Do It prosjektene i leiren. Jeg og de andre ambassadørene lar oss nok en gang imponere over gode prosjekter og ungdommer som på frivillig basis gjør en god jobb. Prosjektene i denne leiren minner om de vi har hørt om i de andre leirene; Søppel-utfordringer, Elektrisk anlegg, tilgjengelighet for rullestolbrukere mm.

Mens vi var inne i leiren slo også været om for fullt. Regn i store mengder skaper utfordringer når avløp, veier og bygninger er i elendig forfatning.







I morgen skal vi besøke folkehjelpas program med minerydding. Dette også sør i Libanon. Jeg ser frem til nok en dag med sterke inntrykk og mange opplevelser.  Savner unger og samboer og ser også frem til retur til Norge på lørdag !